Filmfenomenet som trosset språkbarrieren

Natten 10. februar 2020 satt jeg sammen med en vennegjeng i en liten hybel i Oslo og ventet spent på at Oscar-utdelingens siste pris skulle presenteres. Filmåret 2019 hadde da bydd på både Once Upon a Time… in Hollywood, Marriage Story, 1917, Ford v Ferrari og Joker, som alle ble nominert i kategorien Beste film. Blant disse storslåtte amerikanske filmene var det likevel en sørkoreansk mørk komedie som stakk seg fram som tydelig favoritt hos mange.

Da kveldens siste pris skulle deles ut, hadde Bong Joon-hos Parasite allerede håvet inn Oscar-prisene for Beste internasjonale film, Beste originale manus og Beste regi. Vi forberedte oss på å høre at prisen for Beste film skulle gå til en av de engelskspråklige filmene. Så kom ordene: “And the Oscar goes to Parasite.”

En historisk seier

Hva var så spesielt med at akkurat Parasite vant denne prisen? Dette skjedde under den 92. Oscar-utdelingen, og gjennom alle utdelingene som kom før, hadde det aldri vært en ikke-engelskspråklig vinner i denne kategorien. Og dette i et filmår hvor anerkjente regissører som Quentin Tarantino, Sam Mendes og Martin Scorsese satt med sin store sjanse til å pryde hyllen sin med den største prisen de kunne oppnå.

Parasite evnet altså å bryte gjennom språkbarrieren som har preget Oscar-utdelingen i alle år, og den brøt også gjennom språkbarrieren til det internasjonale filmmarkedet. Filmens produksjonsbudsjett var på omtrent 11 millioner dollar, og den tjente sammenlagt over 260 millioner. Til sammenligning tjente 1917 omtrent 446 millioner med et budsjett på 95 millioner.

Regissør og manusforfatter Bong Joon-ho har flere triks i ermet for å konstruere en film som kan nytes uavhengig av språkforståelse – og på tvers av kulturer. Filmen inneholder for eksempel mye visuell komedie, og den bygger spenning gjennom karakterers fysiske plasseringer og valg.

På tvers av språk og kultur

I Parasite følger vi Kim-familien, som har en svært lav sosioøkonomisk status i Seoul, sammenlignet med den rike Park-familien. Kim-familien bor lavt i terrenget – attpåtil i en kjeller – i et område som stadig oversvømmes, mens Park-familien bor høyt oppe i et moderne arkitektbygg. Joon-ho utforsker mesterlig hva som skjer når disse ulike samfunnsklassene møtes, ved at Kim-familien sakte, men sikkert, infiltrerer Park-familien.

I en scene som demonstrerer den visuelle historieformidlingen, må Kim-familien gjemme seg i Park-familiens stue idet familien kommer hjem. Scenen setter publikum på pinebenken og illustrerer maktforholdet mellom over- og underklassen ved å vise Kim-familien liggende vettskremte under kaffebordet, mens herr og fru Park koser seg på sofaen rett over dem.

Med minimal bruk av dialog og med tydelig kommunikasjon i bildene bryter Joon-ho språkbarrieren — og viser en vond virkelighet på svært underholdende vis.